tirsdag, mars 12, 2013

Leeds-romaner fra Robert Endeacott

Sjekk ut bøkene til Robert Endeacott på http://www.dirtyleeds.net. Han skriver romaner hvor Leeds og fotball er sentralt i mange av bøkene. Jeg omtaler den nyeste, After Extra Time ('Dirty Leeds' Uncut), i neste nummer av The Peacock News.

lørdag, oktober 20, 2012

The Last Champions av Dave Simpson



Bokomtale av Morten Haugen

Det er i år som kjent tjue år siden Leeds United vant sin siste ligatittel, i sesongen 91/92. Dette er verdt å markere av flere grunner. Foruten det åpenbare, at det er den siste tittelen The Whites har vunnet, markerte også dette seriemesterskapet overgangen til den moderne, sterkt pengedrevne fotballen slik vi kjenner den i dag. Ikke mange uker etter at Howard Wilkinson ruslet av Elland Road i treningsdress med pokalen i venstre hånd, hadde Rupert Murdoch med det svimlende beløpet 304 millioner pund sikret seg rettighetene til satelittsendinger av den engelsk toppserien. Sky og Premier League var født, pengene fløt og engelsk klubbfotball ble en internasjonal affære. Leeds United ble med det stående i historien som det siste laget i historien som vant engelsk 1. divisjon før det ble omgjort til Premier League, og er samtidig det siste seriemesterskapet som er blitt vunnet av en engelsk manager.

Hvordan var det mulig for et lag som Leeds å vinne seriemesterskapet bare ett år etter at de hadde rykket opp fra 2. divisjon, og med en umerittert manager ved roret og med en ikke spesielt god økonomi? Det er dette Dave Simpson forsøker å finne ut av i boken med den megetsigende tittelen The Last Champions. Gjennom å oppsøke og portrettere mange av de mer eller mindre sentralt involverte aktørene fra Wilkos Leeds United og høre deres historier nå i ettertid, gir Simpson oss en unik innsikt i hvordan engelsk toppfotball fungerte for tjue år siden, den gangen fotballen virkelig hadde sjel og spillerstallene besto av vanlige mennesker.

Den opplagt mest sentrale i Leeds' andre storhetstid, tjue år etter Revies Super-Leeds, var selvsagt Howard Wilkinson. Sergeant Wilko var åpenbart rett mann på rett plass til rett tid, men som forfatteren stadig gir oss eksempler på, så var det en rekke forutsetninger og til dels større og mindre tilfeldigheter som til sammen utgjorde det intrikate puslespillet som til slutt ledet til ligaseieren.

En av de portretterte i boken er Gary Speed. Dave Simpson rakk å treffe ham til et intervju før hans bortgang, og det tragiske tapet av Speed preger naturlig nok boken, som er dedikert Gary Speeds minne. Historien om Gary Speeds nesten-exit fra Leeds (og kanskje fra toppfotballen i det hele tatt) før eventyret egentlig begynte, er et godt eksempel på slike små tilfeldigheter som gjør boken ekstra interessant og leseverdig. Speed var én av kun to spillere som var i klubben før Wilko overtok og som ble seriemestere (David Batty var den andre). Han gjorde det ikke spesielt bra under sin første manager Billy Bremner, og ble etter hvert plassert i gruppen av spillere som skulle ut av klubben. I en siste treningskamp mellom denne gruppen og de som skulle bli, fikk Speed i det kampen skulle starte tilfeldigvis øye på Bremner i et vindu høyt oppe på Elland Roads fasade. Dette gjorde at han hentet frem det aller beste i seg og spilte sitt livs første omgang, og i pausen kom Bremner ned og sa at han ville beholde ham allikevel.

Det som kjennetegnet Leeds United anno 1992 var det finstemte maskineriet, fra Lukic i mål til Lee Chapman på topp. Leeds United var et stjernelag, og ikke et lag av stjerner. Flere av de intervjuede i boken fremholder at Cantonas betydning for ligaseieren var langt mindre enn det mange tror.
Dette kan illustreres gjennom portrettene av de noe mindre kjente spillerne Mike 'Whits' Whitlow og Carl 'Shutty' Shutt, som begge forteller sine historier som seriemestere og ikke-stjerner.

Verdt å nevne er også at i denne boken får vi historien om forsøket på å signere Maradona i 1987, fortalt av mannen som selv sto bak oppstyret: Bill Fotherby alias Gudfaren.

Boken er levende og friskt skrevet, og man kan merke at forfatteren har bakgrunn som rockejournalist. Møtet med Lee Chapman er et godt og svært fornøyelig eksempel i så måte. Likeså gir Simpsons besøk hos Vinnie Jones i Hollywood litt smak av rock'n'roll, tross innslag av golf.

Jeg spurte forfatter Dave Simpson om det var noe spesielt han ville nevne når det gjaldt nye opplysninger som kommer frem i boken. - De fleste av de personlige historiene i boken har aldri vært publisert tidligere, svarer han. - Jeg vil gjerne trekke frem historien til Leslie Silver om da han og familien ble bombet ut av sitt hjem under blitzkrigen og som en følge av dette reiste nordover til Leeds for det de trodde skulle være for bare noen få måneder. Resten er som kjent historie. Det er også en god del andre opplysninger som er nye i boken. Jeg vil trekke frem innbruddet i Leslie Silvers hjem som et avgjørende øyeblikk i Leeds Uniteds historie. Hadde ikke det skjedd, ville kanskje ikke klubben blitt solgt til Caspian, og dermed heller ikke blitt et aksjeselskap og endt opp i økonomisk ruin.
Under arbeidet med boken kom jeg over flere tilfeller av skjebnens lune, som da Vinnie Jones skrev kontrakt med Leeds fordi de ringte ham før Aston Villa gjorde det; tilfeldighetene som gjorde at den unge Speed fikk øye på Billy Bremner i vinduet, og med det spilte en så god kamp at Bremner valgte å beholde ham; Wilkos avgjørelse om å spille mann mot mann mot Villa i en kamp fordi Speed var skadet, og innså at dette kunne bli en slagferdig taktikk å bruke fremover. Dette er bare noen eksempler, det finnes mange.
Dave fortsetter: - Hele dramaet rundt Wilkos fall og avgang har ikke blitt fortalt så detaljert før, heller ikke det faktum at han to ganger ba om å få trekke seg før de nye eierne ga ham sparken. Hendelsene rundt salget av Cantona er på tilsvarende måte beskrevet med nye detaljer, som for eksempel at han skrev til Wilko og krevde å bli solgt til Man. U, Liverpool eller Arsenal.


Tittel: The Last Champions
Forfatter:Dave Simpson
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Bantam Press
ISBN 8780593069264
Pris: Innbundet £16.99, Kindle e-bok £9.49.

Dave Simpson har bodd hele sitt liv i Yorkshire, og har fulgt Leeds United siden tidlig på 70-tallet. Han er skribent for Guardian, og har tidligere skrevet for Melody Maker og for LeedsLeedsLeeds. Blog: http://lastchampions.blogspot.co.uk/
--

Denne skildringen sto på trykk i The Peacock News - medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS - nr 171 (August 2012).

mandag, februar 20, 2012

Mimring i hvitt

Om frityrlukt, VHF-signaler, Good Old Days og at det aldri er for seint å komme seg til Leeds

Det er noe med Leeds og vinteren. Sitte i peisestua og se tippekamp på Tandberg-tv-en med det litt kornete bildet fra VHF-senderen på Mistberget sammen med en tre år eldre kusine som digger Leeds fordi Peter Lorimer er så kjekk. Det nye Buster-bladet fra onsdag er for lengst lest ut, og Benny Gullfot og Jonny Pumas siste bravader har lagt ny næring til den blomstrende fantasien om at fotball er det viktigste i livet, i skarp konkurranse med jenter, musikk og halsbrekkende villkjøring på jetski ned Veng-bakken. Arne Scheie, eller muligens Knut Th. Gleditsch, kommenterer de hvites maktdemonstrasjon mot nok en motstander - kanskje var det Wolves, kanskje var det Stoke - som må gi tapt mot Don Revies elleve magikere.

Hvorfor ble det Leeds? Det er spørsmålet vi liker å bli stilt, men som for noen av oss kan være vanskelig å svare klart og entydig på. Ofte er det små og store tilfeldigheter som til sammen utgjør forklaringen på denne type spørsmål, gjerne med et innslag av personlige relasjoner. For mitt vedkommende var en herremann ved navn Leonard Sachs, min onkel Hans og den ovennevnte kusinen i så måte alle medvirkende til mitt livslange forhold til Leeds.

Nybadet og med ren pyjamas sitter jeg sammen med familien foran tv-en og spiser arme riddere og drikker kakao. Den ene kanalen vi og de fleste andre har - unntakene er de med svenskeantenne, viser en energisk og engasjert herremann med bart og treklubbe i hånda. Navnet er Leonard Sachs. Med lange, utbroderende, ekstravagante, ekvilibristiske og suggererende utledninger introduserer han operettesangerinner, irske tenorer, tryllekunstnere og akrobater på løpende bånd foran et engasjert publikum. Showet heter The Good Old Days, og artister såvel som publikum er kledd i viktorianske kostymer. Bløtkakehatter og krinolinekjoler, sjaketter, lorgnetter, teaterkikkerter, bowlere og stråhatter fyller den overdådige teatersalen der den funkler med sin gigantiske lysekrone og sine etasjetribuner i gull og plysj.
Jeg blir fortalt at teateret ligger i Leeds. - Der studerte Hans, sier moren min, og forteller historier om sin eldste bror; om mormor som sendte med ham familiens beste dyne for at han ikke skulle fryse der over i England, men som han ikke hadde med tilbake fordi han hadde solgt den til en medstudent, om onkels utdannelse som tekstilingeniør, om hvor skittent Leeds var på slutten av femtitallet, og om flere små og store ting som la grobunn for at navnet Leeds skulle få en egen klang for meg.

Søttitallet snor seg videre. Vi er i Snackbaren i Sundet. Et dypt, smalt lokale med respatexbord og bambus-espalierer bevokst med grønne klatreplanter. Bak disken står bestemora til en av kameratene mine med Marge Simpson-frisyre (dog svart, ikke blå) og selger soft-is, cola i 25 cl glassflasker med papirsugerør, grillpølser og pommes frites. Den tunge frityrlukten blandet med rullingsrøyk tjukk som graut gir en sanseopplevelse som nok vil sitte i for resten av livet.
Rundt hjørnet midtveis inne i lokalet, forbi Røde Kors-kronespillet, sitter den faste, godt voksne tippegjengen og fyller ut ukas kupong. Tippetegn én, kryss eller to. Innleveringsfristen er onsdag, kampene spilles på lørdag. Diskusjonen går på tjukk Eidsvolldialekt. Det gjelder også navnene på de engelske lagene. Chels’a, A’sjenal (med trykk på -sj), Livverp’ol og Le’ds. Ja, de sa faktisk Le’ds. Med lang e. Vel, jeg visste jo bedre, med både engelsk på timeplanen fra femteklasse og en onkel som hadde studert i byen, Leeds med i-lyd var for meg et navn med triggereffekt. (Hunden til en av karene på Snackbaren lød for øvrig navnet Chels’a).

Så kom tippekampen og bragte det hele inn i stua, Snart var skolebøker nedskriblet med Leeds, Super-Leeds, Leeds-smileys, Allan Clarke, Peter Lorimer, Billy Bremner og brødrene Gray. Klistremerker dekket etter hvert hele skrivepulten, og Leeds-plakater og Leeds-effekter preget veggene på rommet.

Mormors tidligere nevnte varmende omtanke ble også meg til glede, i form av et hjemmestrikket Leeds-skjerf som jeg fikk i julegave. Jeg kan huske jeg brukte det lange skjerfet i beste 70tallskameratstil, slått én tørn rundt halsen og hengende utenpå den korte boblejakka, gjerne på vei til platebutikken med gavekortet i lomma etter seieren i kurongturneringen på fritidsklubben kvelden før. Det ble en Slade-plate. Singel. Det var den gangen man fikk en lengre gå- eller sparktur på kjøpet når man handlet musikk, sammen med opplevelsen av å stå og bla gjennom de mest fascinerende og fantasifulle kunstverk av noen platecovere, og sist men ikke minst lukt - lukten av vinyl.

Men tilbake til fotball. Tross tippekamp og fotballbladene Shoot og Goal så var allikevel dette med Leeds noe fjernt og uoppnåelig, noe som kom og levde gjennom blader og tv - fra Utlandet - på linje med Supermann, Lynvingen, Tarzan, Kruttrøyk og familien Ashton.
Så kom nyheten om at Leeds skulle spille mot Lillestrøm, på Åråsen. På selveste 17.mai. Året var 1976, og i en fullstappet Volvo herregårdsvogn uten hemmende sikkerhetsbelter i baksetet bar det inn til Flisbyen og til det som skulle bli en lettere surrealistisk opplevelse. Leeds United viste seg altså å bestå av levende spillere, av mennesker laget av kjøtt og blod. Å se de hvitkledde på nært hold var rett og slett en opplevelse av de helt store.

Så kommer åttitallet. Og nittitallet. Jeg får med meg nedganger og oppganger, Cantona og Strachan, seriegull i 91/92, men intensiteten fra tidligere tider er ikke helt den samme, og favorittlaget følges noe mer på avstand. Vi bikker milleniumskiftet, og det skal bli all den negative dramatikken rundt Leeds som vekker de gamle følelsene for storlaget til live igjen. Når nedrykket til League 1 er et faktum, og deretter de berømte minus femten, da mobiliseres det. Leeds trenger støtte. Leeds må oppleves. Barndommens Leeds er i trøbbel.

Jeg treffer Øyvind Bratlie Skåre (ØBS) under en studiosesjon i Nittedal. Det blir snakk om Leeds og om reiser han har hatt dit, og han forteller om forestående planer for nye reiser. Sakte men sikkert begynner snøballen å rulle, og snart er mitt livs første reise til Leeds et faktum.

Følelsen av å stå på Bangeløkka i Drammen og vente på flybussen til Torp, vite at jeg virkelig er på vei til min første tur til mitt fotballmekka i en alder av godt voksen, vi snakker om 47 år, kan knapt beskrives.
Mye kan sies og skrives om denne dobbeltkampturen i februar 2009, men essensen og høydepunktet finner sted den siste timen inn mot kampstart. Først har man vært innom The Commercial og hilst på Peter Lorimer. Alle som har opplevd dette vet hvor skjellsettende det er å se og snakke med denne legenden for første gang, i hans egen pub. Du er fylt av ærefrykt, og ser for deg mørkluggen med syvtallet på ryggen i godt driv på vei mot å score et av sine 168 mål for Leeds, eller der han står med Billy Bremner på skulderen med FA-cupen høyt hevet på Wembley tilbake i 1972.

Så drar det seg til mot kampstart. Elland Road for første gang. Nå går det omsider opp for meg at dette er virkelig. Eller er det det? Som et stort romskip ligger konstruksjonen der og trekker til seg absolutt alt av oppmerksomhet i mils omkrets. Virkelig og uvirkelig på én gang. Hadde noen tvunget meg til å stå med ryggen til så hadde jeg antagelig brukket nakken, så sterk er dragningen mot å bare stå og se på dette stadionet. Elland Road. Elland Road. Elland Road. Jeg er her! Jeg er på Elland Road! At et enkelt navn kan ha en slik gjenklang og få fram så sterke følelser. Tønsberg-gjengen jeg har følge med får meg delvis ned på landjorda igjen ved å ta meg med bort til Graveleys Fish and Chips på hjørnet overfor hovedinngangen til Elland Road. Frityrlukten er en barndommens snackbar verdig, og nærværet av selveste Elland Road stadion og hele atmosfæren og spenningen rundt den forestående kampen fungerer som om kabler med direktekobling til min egen oppvekst blir plugget rett inn i nervesystemet.


Og når man er vel inne på stadion, står på The Kop og Marching On Together runger fra tribunene, ja, da går det kaldt nedover ryggen, og klumpen i halsen såvel som tårekanalene tar kommandoen et lite øyeblikk.

To mål av Beckford og ett av Howson. 3-1-seier over Peterborough. Alle ønsker og mere til blir innfridd. Seiers- og opplevelsesrusen varer til langt utpå mandagen, hvor supporterbutikken blir avlagt et besøk for blant annet å kjøpe gave til min tidligere nevnte kusine. På kvelden går turen til området hvor min onkel Hans bodde under studietiden, Headingley, for å se rugby-kamp mellom Leeds Rhinos og Hull Tigers. Så er det ny Leeds-kamp på tirsdag, hvor Southend blir sendt hjem med 2-0 i sekken.
Og etter dette har det blitt et par meget vellykkede turer til til Leeds.

Og varieté-teateret? Det sto ferdig restaurert og nyoppusset i september 2011, og venter bare på besøk av en landsens gutt fra Eidsvoll som en gang i forhåpentligvis nær fremtid skal innom og kjenne suset av The Good Old Days.

I mellomtiden setter jeg på meg hodetelefonene og forsvinner inn i Matti Røsslands Eg og du og Peter Lorimer:

...hadde vært der
på Elland Road i fjor
og luska utfor huset
der Billy Bremner bor

Eg og du og Peter Lorimer
og Frank eller Eddie Gray
Sku’ ha tatt en staffekonk
i hagen te’ Tormod og deg

--

Denne skildringen sto på trykk i The Peacock News - medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS - nr 168 (Februar 2012).

torsdag, november 10, 2011

"Snart er det oss" av Ida Zachariassen Sagberg


Novellesamlingen “Snart er det oss” er Ida Zachariassen Sagbergs debut som forfatter.
Boka er på 134 sider, og inneholder elleve til dels korte historier om det man kan kalle vanlige mennesker; folk du kan finne på Amfi Pyramiden i Tromsø eller på et hvilket som helst annet handlesenter, på biblioteket, i svømmehallen eller i en vilkårlig boligblokk hvor som helst i landet. Det gjennomgående temaet i novellene er forholdet mellom mennesker i ulike livssituasjoner og livsfaser; om mellommenneskelig dramatikk og skjebner på ulike plan.

Sagberg fremstår som en god forteller. Hun behersker kunsten å være antydende slik at den som leser i relativt stor grad selv kan danne seg et bilde av den ytre handlingen. Novellene fungerer dermed som små tannhjul som griper inn i og kommuniserer med leserens egne tanker og erfaringer.

Historiene tar raskt grep, hanen spennes tidlig og interessen vekkes for hva som venter, litt på samme måte som det man kan oppleve ved å la tankene dvele ved bildet av stupetårnet på bokomslaget.

Det er noe lavmælt og nøkternt over fortellerstemmen, som i hovedsak formidler hovedpersonenes egne tanker og tankerekker. Det veksles mellom å skrive i tredjeperson og i jeg-form. Karakterene virker troverdige, historiene rundt likeså.

Språket i boka flyter godt og uanstrengt, og tekstene virker godt gjennomarbeidede. Selv om boka ikke er skrevet på dialekt gjør enkelte spesielle a-endinger sammen med andre dialektiske tilnærminger at språket får en kledelig identitet og en tilknytning til det nordnorske.

Den fysiske utformingen av boka fortjener også å bli nevnt. Alt fra omslagsillustrasjon og valg av farger til den lommevennlige størrelsen og skrifttypen gir boka en estetisk helhet som kler den godt.

“Snart er det oss” er utgitt på Bokvennen forlag. ISBN 978 82-7488-257-7

fredag, oktober 21, 2011

Bokomtale: NO GLOSSING OVER IT : How Football Cheated Leeds United. Gary Edwards.


Denne omtalen sto på trykk i medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS, The Peacock News nr 165 (aug. 2011).
---
Gary Edwards er mannen vi alle kjenner som tidenes Leeds-supporter. Han har vært på samtlige Leeds-kamper siden 1969 så nær som én, det være seg hjemme- som bortekamper, treningskamper, veldedighetskamper, serie og cupkamper. Ved siden av å være husmaler – han maler over alt som er rødt gratis, så lenge han kan male det hvitt – så har han med denne boken i alt gitt ut tre bøker om Leeds United. De to tidligere utgivelsene er henholdsvis Paint It White: Following Leeds Everywhere og Leeds United: The Second Coat.

Fra 1964 til 1992 har Leeds United vunnet til sammen 11 trofeer, men laget har like ofte blitt nummer to. De gikk glipp av mange flere titler og cupseiere, ikke minst klubbfotballens største trofé, europacupen, i 1975.

I No Glossing Over It går Gary Edwards gjennom hvordan klubben på dramatisk vis har mistet seieren i de forskjellige ligaene og cupene, og hvordan klubben har vært utsatt for systematisk motarbeidelse fra fotballmyndighetenes side, senest gjennom det unike fratrekket på 15 poeng ved starten av 2007/08-sesongen.

Gary Edwards fletter sammen sine egne opplevelser rundt de kontroversielle episodene med intervjuer og innspill fra tidligere Leeds-spillere og ledere så vel som fra dommere og av personer med forskjellig tilknytning til Leeds, og forsøker å komme til bunns i de urettmessighetene som har naget klubbens supportere i lang tid.

Boken omfatter hele Leeds-historien fra tidlig sekstitall og frem til i dag. Vi får et sammendrag av Don Revies livshistorie, inkludert de nye opplysningene som fremkom i Revie: Revered and Reviled rundt hans stormfulle tid som landslagssjef for England. Vi får betraktninger rundt The Damned United – både boken og filmen, men det er altså først og fremst alle urettmessighetene som klubben har vært utsatt for som er hovedtemaet for boken.

Dommeravgjørelser av det kontroversielle slaget i Leeds’ disfavør har det vært mange av. Boken tar for seg de mest avgjørende, som da Ray Tinkler ignorerte linjemannens markering av en soleklar offside i den avgjørende West Bromwich-kampen i 1971, de fullstendig håpløse avgjørelsene til den bestukne Christos Michas i finalen mot AC Milan i 1973 eller Michel Kitabdjians skandaløse dømming i europacupfinalen mot Bayern München i 1975. Bokens omslagsbilde viser Beckenbauers felling av Allan Clarke fra denne kampen, en forseelse som Kitabdjian lot passere. Edwards graver så dypt han kan, og klarer med vekslende hell (og med til dels snedige metoder) å få uttalelser direkte fra de aktuelle dommerne og linjemennene nå i ettertid.

Dommerstanden blir for øvrig viet oppmerksomhet også utover det som angår Leeds direkte. Den mest underholdende og humoristiske delen av boka er den som omfatter personligheter og episoder i engelsk dommerstand, som historien om linjemannen som slet med fristelsen til å forsyne seg med Mars-sjokoladene som Leeds-fansen kastet etter en overvektig Gazza (Tottenham), eller historien om dommeren mistet gebisset i gjørma på banen til Bedford Town og fikk dem igjen etter kampen på tragikomisk vis.

Av andre ting som gjør denne boken leseverdig er historien til Super-Leeds' faste bussjåfør, Jim Lister. Han ble håndplukket av Don Revie i 1966, og hadde fast plass mellom Revie og assistenttrener Les Cocker ved middagsbordet når laget og støtteapparatet satt til bords. Lister bidrar med mange interessante og ikke minst personlige minner og betraktninger fra sin tid i og med Leeds United, som understøtter vitnesbyrdet om Revies omsorg for alle i “Leeds-familien”, fra te-damer og vaskepersonell til spillere og deres familier.

Edwards tar selvfølgelig også for seg Leeds Uniteds nyere historie, fra de tragiske drapene på Chris Lofthus og Kevin Speight (Gary Edwards var selv var i Tyrkia) via den gigantiske nedturen med Ridsdale ved roret - en nedtur som i følge Edwards ble mer eller mindre utløst av den feilaktige annulleringen av selvmålet til Wes Brown (Man U) i 2003, en annullering som kan sies å ha kostet Leeds en plass i kvalifiseringen til Champions League – til detaljene rundt Ken Bates’ overtagelse i 2005 samt tumultene rundt de nevnte 15 minuspoengene i 2007.

Det er interessant å merke seg at Gary Edwards nesten utelukkende legger skylden på krefter utenfor Leeds for at klubben har misset så mange ganger på målstreken i motsetning til det en annen Leeds-tilhenger, Anthony Clavane, beskriver i sin prisbelønte bok Promised Land fra 2010 (tildligere omtalt her i TPN).

No Glossing Over It er en bok av Leeds-fan nummer én, for resten av Leeds-fansen. Den har alt man trenger for en høyoktans påfylling som Leeds-supporter, den er bensin på det bålet som brenner så inderlig behagelig inne i oss når Leeds reiser seg igjen og vinner, den beskriver det som er Leeds Uniteds sjel: Det er dem og oss. We are Leeds!

No Glossing Over It ble utgitt 11. august 2011 av Mainstream Publishing Compay. Heftet, 236 sider. Illustrert med svart/hvitt- og fargefotografier. Pris: £10.99. ISBN 9781845967826

lørdag, januar 15, 2011

REVIE: REVERED AND REVILED, Den autoriserte biografien om legenden Don Revie, av Richard Sutcliffe


Denne omtalen sto på trykk i The Peacock News nr 161 (des. 2010), medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS.
---
Nesten 50 år etter at Don Revie tok på seg jobben som manager for Leeds United (i 1961), er det nå gitt ut en ny biografi, Revie: Revered and Reviled (Æret og utskjelt), av Richard Sutcliffe. Boka gir et fascinerende innblikk i en komplisert personlighet som, etter forfatterens utsagn, "har blitt retusjert vekk fra fotballhistorien". Dette er faktisk den første autoriserte boken om Revies liv siden hans selvbiografi som kom i 1955. Ikke bare gir den en god innsikt i mennesket Don Revie, men den setter også lys på intrigene i det engelske fotballforbundet, som i 1977 førte til det mest dramatiske fall for noen engelsk landslagssjef noen gang.

Don Revie ble født inn i det depresjonstyngede Middlesbrough i 1927, og hans oppvekst i fattigdom og morens død i ung alder satte et uutslettelig preg av usikkerhet på ham. Fotballen ble hans vei ut av fattigdommen. Som spiller gjorde han solide opptredener på Leicester City, Hull City og Sunderland. Det var imidlertid under sine fem år i Manchester City (1951 - 1956) han hadde sin største suksess som spiller. Revie oppnådde høy anerkjennelse for å ha innført av en revolusjonerende ny spillestil - kjent som "the Revie Plan", som lurte motstanderlagene gang på gang. I 1955 ble han kåret til årets spiller, og i 1956 bidro han sterkt til Citys 3-1-seier over Birmingham i FA-cupfinalen, en kamp som kanskje er best kjent for at Citys keeper Bert Trautmann spilte de siste 15 minuttene med brudd i nakken.

I 1961 ble Revie utnevnt til manager i Leeds United, et lag som på den tiden slet ikke bare med å vinne kamper, men også med å trekke mer enn 10 000 tilskuere i det som da var en by hvor rugbyen sto adskillig sterkere enn fotball. Da han forlot Elland Road 13 år senere for å påta seg rollen som manager for England hadde Revie bygd opp et av de beste lagene engelsk fotball noensinne hadde sett, samt en lidenskapelig fanskare som er like stor den dag i dag. Hyllet som en av de mest visjonære ledere i sin generasjon ble Revie kåret til Årets manager i 1969, 1970 og 1972. Leeds United vant to seriemesterskap, én FA-cup, to europeiske trofeer og en League Cup-seier. Sutcliffe mener at det Revie oppnådde med Leeds i løpet av denne perioden stiller ham på nivå med Paisley, Shankley, Busby og Stein, som alle var samtidige, og som i dag blir sett på som ikoniske ledere. Men Revies navn glimrer fremdeles med sitt fravær på denne listen.

For å ta en aldri så liten filosofisk vri så består livet i stor grad av sammentreff av tilfeldigheter. I fotballsammenheng er historien om Don Revie og hans Leeds United et av de mest utpregede eksemplene på nettopp dette. Don Revie var utvilsomt selve drivkraften bak Leeds Uniteds suksess på 60- og 70-tallet. Men det er fascinerende å se suksessen i lys av hvor mange omkringliggende tilfeldigheter som lå til grunn for det som endte opp som historien om Super-Leeds, først og fremst gjennom hvilke støttespillere han hadde rundt seg og hvordan disse sto så godt til hans personlighet. Don Revie skapte et helt spesielt samhold i absolutt hele Leeds United, fra te-damene og vaskehjelpene til toppledelsen og spillerne med deres familier. For oss supportere er nok Revies måte å bygge opp Leeds United på - som en stor familie (og som dessuten i stor grad hadde omverdenen mot seg) - en vesentlig forklaring til den sterke lojaliteten så mange føler til klubben.

Revies suksess som manager begynte å rakne nesten umiddelbart etter at han tok på seg Englands-jobben. Forfatteren setter Revies fall i sammenheng med at FA, som da fortsatt i stor grad fungerte som en gentlemannsklubb hvor fotballtrenere, uansett hvor godt de gjorde det på banen, ikke overlot noen tvil om hvor disse sto på rangstigen. Men Revie hadde en støttespiller på aller høyeste nivå innad i FAs establishment og i samfunnet generelt: medlem av kongefamilien, fetter til dronningen og president i FA, George Earl of Harewood som i denne boken minnes hendelsene i 1977 og gjentar sin urokkelige oppfatning av at Revie var en hederlig mann og at han ble dårlig behandlet. For første gang avslører Sutcliffe at jarlen av Harewood var rasende på sammensvergelsene som pågikk innad i FA for å erstatte Revie med Bobby Robson. Reaksjonen til jarlen var å sette i gang en kjede av begivenheter som kulminerte i Revies spektakulære dumping av FA før de kunne dumpe ham. Revies hemmelige fremstøt for å bli landslagssjef for De forente arabiske emirater sikret ham en kontrakt verdt £ 340 000 over fire år. Til gjengjeld ble han fremstilt i media som en mann drevet utelukkende av grådighet.

Sutcliffes motivasjon for å skrive denne biografien ble utløst av boken The Damned United, hvis fremstilling av Revie var totalt ugjenkjennelig for folk som kjente ham og hadde jobbet med ham. Dette understøttes av Kevin Keegan som i sitt forord til boken uttaler at "Jeg måtte le av hvordan filmen The Damned United avbildet ham som en innesluttet, trassig og tragisk figur. Det var så feil som det kunne bli. Filmskaperne forsøkte, uten tvil, å prøve å late som de visste alt om Don og hans karakter. For meg derimot, var alt de endte opp med å gjøre å bevise det motsatte. "

Med kunngjøringen tidligere i år om at en offentlig appell har blitt lansert for å samle inn penger til en statue av Don Revie, som skal stå utenfor Elland Road, synes det som om tiden er moden for en revurdering av en av de største og mest gåtefulle engelsk fotballmanagere i andre halvdel av det 20. århundre. Denne boken er et bidrag til nettopp dette.
---

Revie: Revered and Reviled er skrevet med full støtte av Don Revies familie, hvor spesielt sønnen Duncan Revie har bidratt. Boken ble utgitt 18. oktober 2010 av Great Northern Books. Innbundet, 320 sider. Illustrert med svart/hvitt- og fargefotografier. Pris: £16.99. ISBN: 9781905080786.

---
"Sir Alex Ferguson er den manageren som i moderne tid minner meg mest om Don." Trevor Cherry, Leeds United og England

"Leeds United var som en eneste stor familie. Pappa visste at spillerne kunne drept for hverandre, og brukte dette til å forme dem til et formidabelt lag." Duncan Revie, sønn

"Jeg forblir en stor fan av Don til denne dag." Peter Taylor, tidligere manager for England U21

"Don var Leeds United. Han var en stor og mektig mann, med en formidabel innsikt i spillet." Eddie Gray, Leeds United og Scotland

"Han var en stor fotballmanager, men en enda større pappa." Kim Revie, datter

"Hans ideer var forut for sin tid." Colin Todd, Derby County og England

"Når det gjelder managere jeg spilte under var Don Revie den beste ”by a million of miles”. Ingen andre var en gang i nærheten." Gordon McQueen, Leeds United og Scotland

"Don Revie, med sin mikroskopiske analyse av motstandere og intense vektlegging av detaljer, var minst 20 år forut for sin tid som manager." Jeff Powell, Daily Mail

lørdag, november 27, 2010

Promised Land - The Reinvention of Leeds United av Anthony Clavane


Anthony Clavane går både dypt og favner bredt i sin nylig utkomne bok, Promised Land - The Reinvention of Leeds United. Tittelen er inspirert av et skilt som pleide å henge inne på jernbanestasjonen i Leeds, med påskriften "Leeds, the Promised Land delivered". Boka er først og fremst en personlig beretning om hvordan det har vært å følge Leeds United særdeles store opp- og nedturer gjennom drøyt førti år, men viser samtidig hvordan klubbens, byens og Englands historie speiler hverandre.

Clavane vokste opp i det jødiske miljøet i Leeds på seksti- og søttitallet. Med dette miljøets aktive engasjement i byens eneste fotballklubb, Leeds United, og med Don Revie og spillere som Peter Lorimer, Eddie Gray og Mick Jones boende i nabolaget fikk forfatteren tidlig et nært forhold til klubben.

Med snedige litterære grep tar forfatteren oss med gjennom historien om Leeds' overgang fra å være den industrielle revolusjonens kullsvarte maskinrom til å forvandles til hip finans- og nattelivsby på nittitallet, om den jødiske befolkningens fremgang og økende anseelse i Leeds, om nord-englendernes nye muligheter som vokste frem i det forrige århundre, og sist men ikke minst, om Leeds Uniteds gjentatte nær-ved-å-lykkes-forsøk på det helt store gjennombruddet. Fellesnevneren for alt og alle er jakten på ære og anseelse, jakten på det forgjettede land - The Promised Land.

Clavanes oldeforeldre var blant de to millioner jødene som flyktet fra de antisemittiske pogromene i Russland i tiden etter attentatet på Tsar Alexander II. Som så mange andre satte de kursen mot England. Med enveisbillett i lomma seilte forfatterens oldefar i 1900 med SS Leeds til Hull, og fortsatte derfra til nettopp Leeds hvor han sammen med kona (som kom etter ett år senere) bosatte seg i den jødiske gettoen i byen.

Vi får i boka et godt innblikk i historien om den jødiske befolkningens rolle i Leeds, om hvordan de etablerte seg og jobbet seg opp gjennom bysamfunnets sosiale lag. En naturlig ting i den forbindelse var å engasjere seg i byens profilerte idrettsliv. I Leeds var rugby lenge en vesentlig større idrett en fotball, men etter hvert så man at fotballen i større og større grad tok over som prestisjeidrett, ikke minst i konkurrerende byer som Manchester og Liverpool. Gjennom engasjement fra blant andre jødene - som så dette som en måte å vise tilhørighet i byen på - ønsket man derfor å satse mer på fotball for å posisjonere byen nasjonalt. Da Leeds United var på konkursens rand i 1961, var det faktisk rentefrie lån fra de jødiske forretningsmennene Manny Cussins, Sydney Simon og Albert Morris som reddet klubben. Disse gikk alle tre inn i styret, og var med på å ansette Don Revie som manager og bygge opp klubben til storhetstiden på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet.

Etter storhetstiden med Super-Leeds kom åttitallet som var preget av utfordringer med hooligans og rasisme, noe Leeds på ingen måte gikk klar av. Fra å ha tatt den fargede spilleren Albert Johannesson til sitt hjerte (Leeds var her tidlig ute i engelsk sammenheng), hetset man nå i stedet svarte spillere fra tribunen, og medlemsblader fra Nasjonal Front ble solgt utenfor Elland Road. (Forfatteren er selv blitt banket opp på The Kop inne på Elland Road).

Det fatale sammenbruddet under Ridsdales tid som manager blir også viet en grundig analyse, hvor fremveksten av det globale satellitt-markedet, klubbens ønske om å bli kvitt stempelet som Dirty Leeds, Leeds' sterke ambisjoner som storby samt byens rasistiske skyggesider utgjør viktige ingredienser.

Som Leeds-supporter er det ikke til å unngå at man stiller seg spørsmålet om hva som skyldes de bemerkelsesverdig mange finalene og øvrige muligheter til suksess som er blitt forspilt i siste sekund. Etter Clavanes mening er det verken uflaks, forbannelser fra sigøynere eller alle-vil-The-Damned-United-vondt-holdningen fra resten av verden som er den egentlige årsaken, men derimot mangelen på selvtillit og mot som ligger dypt forankret i byens og dens innbyggeres historie.

Promised Land er en annerledes fotballbok. Den formidler først og fremst på en fremragende måte den bittersøte følelsen de fleste supporterne har til klubben, til klubben som har snublet på målstreken flere ganger enn kanskje noen annen, men forteller også historien om Leeds United på en fascinerende og leseverdig måte.

Ett av høydepunktene i boka er etter min mening beskrivelsen av spaserturen fra Elland Road og ned til Leeds sentrum etter play-off-tapet mot Millwall i 2009, hvor forfatteren i ensomhet filosoferer over klubbens dramatiske historie og over spørsmålet vi alle lurer på: Kan Leeds United reise seg nok en gang?

"At Elland Road, a sleeping giant is rousing itself for the journey back to the promised land." Oliver Kay, The Times, 2010
----
Denne omtalen sto på trykk The Peacock News nr 160, medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS.

tirsdag, august 31, 2010

Hvordan spasere til Elland Road

Her er en Google Earth-fil som viser en gå-rute fra Leeds sentrum til Elland Road via Peters pub Commercial Inn.
Har du Google Earth (GE) installert kan du dobbeltklikke på filen. GE start da opp, og du ser ruta markert med "pins". Klikker du på "Spill av tur"-ikonet (Play Tour) i venstre under Steder (Places) så spilles ruta av.

tirsdag, mai 06, 2008

Long time no see

Det har vært stille her på bloggen alt for lenge. Her er en kort oppsummering av hva som jeg har vært så opptatt med de siste drøye to årene.

Det har gått mye i hest de siste par årene (også). Vi solgte ponnien vår, Granaghan Beauty Grey i desember 2007, og kjøpte hest i februar 2008 (Charite 5, Hannoveraner-hoppe f. 1997).

Når det gjelder ferier de siste årene så var vi på sommerferie i Frankrike sommeren 2006. Vi fløy til Paris, var der noen dager før vi leide bil og brukte en ukes tid på å kjøre sydover til vi endte i Nice. Var der noen dager før vi fløy hjem.
Sommeren 2007 var vi 10 dager på Agistri i Hellas. Kjempeflott sted, og veldig deilig med sol og sydenvarme, all den tid det var elendig vær hjemme i Norge det meste av sommeren.

Jobb: Jeg var engasjert av ErgoGroup fra april 2006 til april 2008 som arkitekt og leder for utviklingen av web-løsningen infotorg.no. I april 2008 begynte jeg i et prosjekt for Hurtigruten i forbindelse med innføring av nytt bookingsystem.

Sommeren 2006 spilte vi i Drømmere & Drankere inn vår første CD. Mange flotte kritikker!

Med sesongkort på Marienlyst Stadion de siste par årene har det blitt mange hyggelige opplevelser med Godset og GodsetUnionen.
Leve Godset!

fredag, desember 30, 2005

"Til hest med Darwin" av Toby Green


-Vi forstår best når vi ikke tenker. (Toby Green)

Toby Green har fulgt i Darwins fotspor 165 år etter vitenskapmannens utforskning av Sør-Amerika på 1830-tallet, for det meste til hest. Underveis under den ett år lange reisen, preget av til dels ensomhet og til dels gjestfrihet, observerer og reflekterer forfatteren over Darwins teorier sett i lys av det som har skjedd på jorden i tiden som har gått etter at Darwins teorier ble lansert.
Av interessante ting kan nevnes Toby Greens betraktninger om at språkets utvikling, som ved at de perspektivistiske stammespråkene er beseiret av vårt generaliserende språk, har gitt oss teorier som skal forklare verden, og som igjen har medført en ytterligere generalisering. Sitat: "Alle disse generaliseringene er forfalskninger. Det er først når vi synker tilbake i vårt naturlige selv, når språk og almengjøring slipper taket i oss, at vi vender oss mot vår opprinnelse, og da blir smerten over adskillelsen fra dette opprinnelige i oss nesten ikke til å bære."
Og hvor står teorien om naturlig utvelgelse i dag? Bor det ikke i dag mennesker på steder "hvor de ikke har bedre naturlige forutsetninger enn de stedlige artene og stammene"? Her kommer den kulturelle evolusjonen inn i bildet...
Menneskene er jordens desidert sterkeste, men er vi så sterke at vi tar knekken på oss selv?
Interessant er det også å lese om erfaringen forfatteren - på samme måte som Darwin - gjorde i de endeløse, totalt ensformige ukene gjennom Patagonia ("uten befolkning, uten trær, uten fjell"). Dette landskapet forandrer den som vandrer gjennom det, ved at tankene rett og slett forsvinner. Det er til slutt ingenting å tenke på, noe som gjør at tenkingen tilsynelatende tar slutt. Men det er kun den gamle, analytiske tenkemåten som opphører. En går over i en instinktiv tilstand, hvor språket blir overflødig, en absorberes av slettelandet slik at "all synlig natur - hver ås, hvert tre og blad - reflekteres med mirakuløs skarphet."
En særdeles viktig og tankevekkende bok. Meget lesverdig - anbefales på det sterkeste!

lørdag, oktober 22, 2005

Er du hesteeier bør du lese dette...

Bileksos inneholder en mengde forskjellige gasser og partikler, fra svakt giftige til dødelige. Å puste inn disse gassene fører til en rekke symptomer, alt fra svak kvalme og hodepine til lungebetennelse, kroniske luftveislidelser, ja i verste fall plutselig død som følge av inhalering av karbon-monoksid (CO).

For hester vil de vanligste symptomene være knyttet til luftveiene, samt til hestens generelle allmenntilstand. Ved inhalering av større mengder eksos må en påregne at hestens prestasjonsevne reduseres over tid. Enda verre er det at hesten kan produsere store mengder slimstoffer i luftveiene etter å ha pustet inn gasser og partikler fra eksosen, noe som kan føre til bronkitt, lungebetennelse, åndedrettsbetinget reisesyke eller slimplugger i pusteorganene.

Vitenskapelige forsøk har vist at det er opptil 10 ganger så høy konsentrasjon av eksos inne i en hestehenger som langs veien ellers. I følge den australske veterinæren Dr. John Crowley vil slike eksosmengder medføre en betydelig reduksjon i prestasjonsevnen for hester som transporteres over lengre distanser i en hestehenger.

Den enkleste og mest fornuftige måten å unngå dette problemet på er å avlede eksosen fra trekkbilen vekk fra hengeren.
Det australske firmaet Exhaust Fume Diverter (EFD) har laget en elegant løsning for dette, se deres nettside http://www.efd.net.au.
Jeg er representant for dette firmaet i Norge, og har nylig montert systemet for å prøve det ut under norske forhold.
Er du interessert i mer informasjon om EFD-systemet, ta kontakt med Morten Haugen på epost eller telefon (se øverst til høyre på siden).

fredag, juni 24, 2005

En feiende flott sommerfest

Drømmere & Drankere har fått et feiende flott utseende på websiden. Besøk den her, og les samtidig om den feiende flotte spillejobben på Tranby Pub.

tirsdag, juni 07, 2005

søndag, mai 15, 2005

Fenheims originaltekst funnet!

For de som har fulgt Drømmere & Drankere en stund, kan vi glede dere med at Kåre Fenheims legendariske artikkel 'En strukturalistisk tilnærming til ”Drømmere Og Drankeres” tekstunivers' nå er funnet igjen!
Les den her.

tirsdag, april 19, 2005

Montys besøk

Monty Roberts' besøk ble en kjempesuksess, se omtale her.
Jeg og mine to eldste døtre var så heldige å få spise middag med Monty på Øvrevoll dagen etter. Det var selvsagt en kjempeflott opplevelse.

Boken var forøvrig den nest mest solgte hos Tanum i uke 15.

fredag, april 01, 2005

Monty Roberts' "Mannen som lytter til hester" i salg!

Boka "Mannen som lytter til hester" av Monty Roberts er nå ferdig trykket, og er til salgs hos Tanum og Norli i Oslo (samt hos undertegnede) allerede fra i dag.
Boka dukker opp hos en "bokhandel nær deg" i løpet av neste uke.

tirsdag, mars 01, 2005

"Mannen som lytter til hester"

Jeg er nå ferdig med oversettelsen av boken "The Man Who Listens To Horses" av Monty Roberts til norsk.
Mannen som lytter til hester er fortellingen om mannen som viet sitt liv til hester – og å kommunisere med dem. Det la grunnlaget for en læringsmetode som også er blitt tatt i bruk utenfor hesteverden; av ledere i verdensomspennende bedrifter og organisasjoner.
Mannen som lytter til hester
Dette er Monty Roberts sin livshistorie. Et liv med hester. Et uvanlig liv - tøft, opplevelsesrikt og intenst. Allerede som tenåring startet Monty Roberts sine studier av ville mustanger og deres atferd og språk i flokken og tilbrakte uker av gangen i Nevadas ørkenlandskap. Han har arbeidet med hester hele sitt liv, lyttet til dem og lært seg språket deres. Han er mannen som på mirakuløst kort tid forvandler den mest uhåndterlige hest til en stabil og samarbeidsvillig arbeidskamerat, uten bruk av tvang eller frykt.

Monty Roberts beskriver også sine problemer med faren som ikke ville akseptere sønnens utradisjonelle treningsmetoder, sin kamp for å bli profesjonell trener, om vennskapet med James Dean som ble sendt til ham for å lære om hesters atferd. Han forteller om arbeidet med traumatiserte hester og sine oppvisninger for den britiske Dronningen, en begivenhet som gjorde at trenere og hesteeiere over hele verden ble oppmerksomme på hans metoder. Vår egen prinsesse Martha Louise har også møtt Monty Roberts, en opplevelse hun har karakterisert som ”magisk”.
Monty Roberts er dessuten en skattet foredragsholder og sparringspartner for toppledere i forvaltning og næringsliv. Med ydmykhet og respekt for naturen, våre instinkter og for individet, viser han hvor viktig det er å lytte – til hester, men også til medmennesker og ansatte.


Mannen som lytter til hester er en kjempesuksess verden over, den har ligget 58 uker på New York Times’ bestselgerliste og er solgt i nesten 5 millioner eksemplarer.

”Mannen som lytter til hester” vil først gjøre deg sorgtung, før den får hjertet ditt til å slå som aldri før… En besettende og inspirerende historie…. Les den."
The New York Times Bookreview


Boken vil komme ut på Flyt Forlag ca 1. april, og Monty Roberts opptrer i Oslo Spektrum 13. april.
Oversettelse med Granaghan

fredag, januar 28, 2005

Rwenzori – Ugandas Månefjell

14. - 27. januar var jeg på ferie i Uganda, hvorav en uke ble tilbrakt i nasjonalparken Rwenzori.

Les om fjellturen, som innbefattet bestigningen av Afrikas tredje høyeste fjell, Mt. Margherita (5109 moh).
Les mer.

Se bilder her.

mandag, desember 27, 2004

Monty Roberts til Norge!

Monty Roberts - verdens kanskje mest berømte hestetrener - kommer til Norge!
Den 13. april 2005 kommer Monty Roberts på besøk til Norge for å demonstrere sine ferdigheter som hestehvisker i Oslo Spektrum. Les mer på www.montyroberts.no.

mandag, november 22, 2004

En busspendlers hjertesukk

En helt vanlig tirsdag i august. Lett regn, ellers normale kjøreforhold. Går til bussen ti på åtte. Bussen er sju minutter for sein. Sightseeing på humpete vei gjennom pukkverket, bak Liertoppen, Lierskogen og ut på motorveien til Oslo. Kø ved Asker som vanlig. Privatbiler i tusentall - og en stakkars buss fra Tranby. Vi stamper i fotgjengertempo innover mot det forgjettede kollektivfeltet ved Holmen. 7 km blir unnagjort på noe i overkant av 30 minutter. Motorveiskulderen ligger der ubrukt, brei og fin, ja den minner faktisk mistenkelig om et fiks ferdig kollektivfelt.

I dag er det mandag 22. november, og det kom fem centimeter nysnø på morgenen. Sjubussen fra Tranby tok over to timer til Lysaker, hvorav 1 time og 22 minutter ble spist opp på den kollektivfeltløse strekningen til Holmen. For å ta igjen litt av den tapte tiden, ble det taxi de siste 50 minuttene til jobben i Nydalen. En reise som tar 35 minutter med bil en tidlig morgenstund, tar altså nærmere tre timer med kollektivtransport/taxi.

Det verserer følgende forklaring på hvorfor det ikke er kollektivfelt mellom Asker og Holmen: Denne strekningen benyttes ikke av busser i Akershus, kun av Buskerud- og Vestfold-busser. Akershus fylke er derfor ikke interessert i å koste på et kollektivfelt, og der står visstnok saken etter årelangt press fra busselskaper og fortvilte pendlere.

Dette er dessverre en av altfor mange saker som nører oppunder den såkalte politikerforakten, forståelig nok. For dette kan da ikke handle om noe annet enn politisk vilje?

Den samferdselsministeren eller fylkespolitikeren som klarer å løse opp i denne nærmest tragikomiske saken, vil få en høy stjerne hos de mange busspendlerne mellom Lier og Oslo som daglig merker dette problemet så til de grader på kroppen.

En visjon: En helt vanlig tirsdag i august. Lett regn, ellers normale kjøreforhold. Går til bussen ti på åtte. På bussen blir jeg møtt av en lokal Venstre-politiker som kan gratulere meg og alle de andre bussreisende med gledesbudskapet fra samferdselsminister Torild Skogsholm (V) om at innen ett år er kollektivfeltet til Holmen på plass ...

I morgen blir det imidlertid å stå opp klokka kvart over fem og sette seg i bilen.

søndag, november 07, 2004

Karoline & Granaghan

Karoline fikk ri Granaghan på lørdag.
(Bildet er tatt med mobiltelefon-kamera):
Karoline og Granaghan
Klikk her for flere bilder av Granaghan.

lørdag, oktober 30, 2004

Mike Beck

18. og 19. september var Andrea og jeg på todagers kurs (clinic) på Lierskogen med Mike Beck. Veldig bra, virkelig å anbefale! Se bilder her.
Mike Beck
Grethe og jeg var dessuten på Muddy Waters og hørte ham som musiker 5.10.04.
Mike ble forresten også spilt på NRK P1 i programmet Cowboy & Indianer fredag 29.10, med låten "Country Music Addiction" sammen med Magne Hellersø i duoen The Poisened Red Berries.