Om frityrlukt, VHF-signaler, Good Old Days og at det aldri er for seint å komme seg til Leeds
Det er noe med Leeds og vinteren. Sitte i peisestua og se tippekamp på Tandberg-tv-en med det litt kornete bildet fra VHF-senderen på Mistberget sammen med en tre år eldre kusine som digger Leeds fordi Peter Lorimer er så kjekk. Det nye Buster-bladet fra onsdag er for lengst lest ut, og Benny Gullfot og Jonny Pumas siste bravader har lagt ny næring til den blomstrende fantasien om at fotball er det viktigste i livet, i skarp konkurranse med jenter, musikk og halsbrekkende villkjøring på jetski ned Veng-bakken. Arne Scheie, eller muligens Knut Th. Gleditsch, kommenterer de hvites maktdemonstrasjon mot nok en motstander - kanskje var det Wolves, kanskje var det Stoke - som må gi tapt mot Don Revies elleve magikere.
Hvorfor ble det Leeds? Det er spørsmålet vi liker å bli stilt, men som for noen av oss kan være vanskelig å svare klart og entydig på. Ofte er det små og store tilfeldigheter som til sammen utgjør forklaringen på denne type spørsmål, gjerne med et innslag av personlige relasjoner. For mitt vedkommende var en herremann ved navn Leonard Sachs, min onkel Hans og den ovennevnte kusinen i så måte alle medvirkende til mitt livslange forhold til Leeds.
Nybadet og med ren pyjamas sitter jeg sammen med familien foran tv-en og spiser arme riddere og drikker kakao. Den ene kanalen vi og de fleste andre har - unntakene er de med svenskeantenne, viser en energisk og engasjert herremann med bart og treklubbe i hånda. Navnet er Leonard Sachs. Med lange, utbroderende, ekstravagante, ekvilibristiske og suggererende utledninger introduserer han operettesangerinner, irske tenorer, tryllekunstnere og akrobater på løpende bånd foran et engasjert publikum. Showet heter The Good Old Days, og artister såvel som publikum er kledd i viktorianske kostymer. Bløtkakehatter og krinolinekjoler, sjaketter, lorgnetter, teaterkikkerter, bowlere og stråhatter fyller den overdådige teatersalen der den funkler med sin gigantiske lysekrone og sine etasjetribuner i gull og plysj.
Jeg blir fortalt at teateret ligger i Leeds. - Der studerte Hans, sier moren min, og forteller historier om sin eldste bror; om mormor som sendte med ham familiens beste dyne for at han ikke skulle fryse der over i England, men som han ikke hadde med tilbake fordi han hadde solgt den til en medstudent, om onkels utdannelse som tekstilingeniør, om hvor skittent Leeds var på slutten av femtitallet, og om flere små og store ting som la grobunn for at navnet Leeds skulle få en egen klang for meg.
Søttitallet snor seg videre. Vi er i Snackbaren i Sundet. Et dypt, smalt lokale med respatexbord og bambus-espalierer bevokst med grønne klatreplanter. Bak disken står bestemora til en av kameratene mine med Marge Simpson-frisyre (dog svart, ikke blå) og selger soft-is, cola i 25 cl glassflasker med papirsugerør, grillpølser og pommes frites. Den tunge frityrlukten blandet med rullingsrøyk tjukk som graut gir en sanseopplevelse som nok vil sitte i for resten av livet.
Rundt hjørnet midtveis inne i lokalet, forbi Røde Kors-kronespillet, sitter den faste, godt voksne tippegjengen og fyller ut ukas kupong. Tippetegn én, kryss eller to. Innleveringsfristen er onsdag, kampene spilles på lørdag. Diskusjonen går på tjukk Eidsvolldialekt. Det gjelder også navnene på de engelske lagene. Chels’a, A’sjenal (med trykk på -sj), Livverp’ol og Le’ds. Ja, de sa faktisk Le’ds. Med lang e. Vel, jeg visste jo bedre, med både engelsk på timeplanen fra femteklasse og en onkel som hadde studert i byen, Leeds med i-lyd var for meg et navn med triggereffekt. (Hunden til en av karene på Snackbaren lød for øvrig navnet Chels’a).
Så kom tippekampen og bragte det hele inn i stua, Snart var skolebøker nedskriblet med Leeds, Super-Leeds, Leeds-smileys, Allan Clarke, Peter Lorimer, Billy Bremner og brødrene Gray. Klistremerker dekket etter hvert hele skrivepulten, og Leeds-plakater og Leeds-effekter preget veggene på rommet.
Mormors tidligere nevnte varmende omtanke ble også meg til glede, i form av et hjemmestrikket Leeds-skjerf som jeg fikk i julegave. Jeg kan huske jeg brukte det lange skjerfet i beste 70tallskameratstil, slått én tørn rundt halsen og hengende utenpå den korte boblejakka, gjerne på vei til platebutikken med gavekortet i lomma etter seieren i kurongturneringen på fritidsklubben kvelden før. Det ble en Slade-plate. Singel. Det var den gangen man fikk en lengre gå- eller sparktur på kjøpet når man handlet musikk, sammen med opplevelsen av å stå og bla gjennom de mest fascinerende og fantasifulle kunstverk av noen platecovere, og sist men ikke minst lukt - lukten av vinyl.
Men tilbake til fotball. Tross tippekamp og fotballbladene Shoot og Goal så var allikevel dette med Leeds noe fjernt og uoppnåelig, noe som kom og levde gjennom blader og tv - fra Utlandet - på linje med Supermann, Lynvingen, Tarzan, Kruttrøyk og familien Ashton.
Så kom nyheten om at Leeds skulle spille mot Lillestrøm, på Åråsen. På selveste 17.mai. Året var 1976, og i en fullstappet Volvo herregårdsvogn uten hemmende sikkerhetsbelter i baksetet bar det inn til Flisbyen og til det som skulle bli en lettere surrealistisk opplevelse. Leeds United viste seg altså å bestå av levende spillere, av mennesker laget av kjøtt og blod. Å se de hvitkledde på nært hold var rett og slett en opplevelse av de helt store.
Så kommer åttitallet. Og nittitallet. Jeg får med meg nedganger og oppganger, Cantona og Strachan, seriegull i 91/92, men intensiteten fra tidligere tider er ikke helt den samme, og favorittlaget følges noe mer på avstand. Vi bikker milleniumskiftet, og det skal bli all den negative dramatikken rundt Leeds som vekker de gamle følelsene for storlaget til live igjen. Når nedrykket til League 1 er et faktum, og deretter de berømte minus femten, da mobiliseres det. Leeds trenger støtte. Leeds må oppleves. Barndommens Leeds er i trøbbel.
Jeg treffer Øyvind Bratlie Skåre (ØBS) under en studiosesjon i Nittedal. Det blir snakk om Leeds og om reiser han har hatt dit, og han forteller om forestående planer for nye reiser. Sakte men sikkert begynner snøballen å rulle, og snart er mitt livs første reise til Leeds et faktum.
Følelsen av å stå på Bangeløkka i Drammen og vente på flybussen til Torp, vite at jeg virkelig er på vei til min første tur til mitt fotballmekka i en alder av godt voksen, vi snakker om 47 år, kan knapt beskrives.
Mye kan sies og skrives om denne dobbeltkampturen i februar 2009, men essensen og høydepunktet finner sted den siste timen inn mot kampstart. Først har man vært innom The Commercial og hilst på Peter Lorimer. Alle som har opplevd dette vet hvor skjellsettende det er å se og snakke med denne legenden for første gang, i hans egen pub. Du er fylt av ærefrykt, og ser for deg mørkluggen med syvtallet på ryggen i godt driv på vei mot å score et av sine 168 mål for Leeds, eller der han står med Billy Bremner på skulderen med FA-cupen høyt hevet på Wembley tilbake i 1972.
Så drar det seg til mot kampstart. Elland Road for første gang. Nå går det omsider opp for meg at dette er virkelig. Eller er det det? Som et stort romskip ligger konstruksjonen der og trekker til seg absolutt alt av oppmerksomhet i mils omkrets. Virkelig og uvirkelig på én gang. Hadde noen tvunget meg til å stå med ryggen til så hadde jeg antagelig brukket nakken, så sterk er dragningen mot å bare stå og se på dette stadionet. Elland Road. Elland Road. Elland Road. Jeg er her! Jeg er på Elland Road! At et enkelt navn kan ha en slik gjenklang og få fram så sterke følelser. Tønsberg-gjengen jeg har følge med får meg delvis ned på landjorda igjen ved å ta meg med bort til Graveleys Fish and Chips på hjørnet overfor hovedinngangen til Elland Road. Frityrlukten er en barndommens snackbar verdig, og nærværet av selveste Elland Road stadion og hele atmosfæren og spenningen rundt den forestående kampen fungerer som om kabler med direktekobling til min egen oppvekst blir plugget rett inn i nervesystemet.
Og når man er vel inne på stadion, står på The Kop og Marching On Together runger fra tribunene, ja, da går det kaldt nedover ryggen, og klumpen i halsen såvel som tårekanalene tar kommandoen et lite øyeblikk.
To mål av Beckford og ett av Howson. 3-1-seier over Peterborough. Alle ønsker og mere til blir innfridd. Seiers- og opplevelsesrusen varer til langt utpå mandagen, hvor supporterbutikken blir avlagt et besøk for blant annet å kjøpe gave til min tidligere nevnte kusine. På kvelden går turen til området hvor min onkel Hans bodde under studietiden, Headingley, for å se rugby-kamp mellom Leeds Rhinos og Hull Tigers. Så er det ny Leeds-kamp på tirsdag, hvor Southend blir sendt hjem med 2-0 i sekken.
Og etter dette har det blitt et par meget vellykkede turer til til Leeds.
Og varieté-teateret? Det sto ferdig restaurert og nyoppusset i september 2011, og venter bare på besøk av en landsens gutt fra Eidsvoll som en gang i forhåpentligvis nær fremtid skal innom og kjenne suset av The Good Old Days.
I mellomtiden setter jeg på meg hodetelefonene og forsvinner inn i Matti Røsslands Eg og du og Peter Lorimer:
...hadde vært der
på Elland Road i fjor
og luska utfor huset
der Billy Bremner bor
Eg og du og Peter Lorimer
og Frank eller Eddie Gray
Sku’ ha tatt en staffekonk
i hagen te’ Tormod og deg
--
Denne skildringen sto på trykk i The Peacock News - medlemsbladet til den skandinaviske Leeds-supporter-klubben LUSCOS - nr 168 (Februar 2012).